Min intuitive blogg

Har lyst å nevne en liten morsom historie som jeg opplevde for noen år siden. Min gode venninne, stod i et ”flyttekaos” og nedvasking foregikk. Jeg kjørte forbi, men ble mint på å stikke en tur oppom, for å sette en potteplante på bordet.

Som tenkt , så gjort.

Det jeg ikke visste var at de skulle ha visning samme dag, og på slutten av nedvaskingen hadde min gode venninne sagt: Nå mangler vi bare en blomst på bordet, så er alt perfekt!

Da ringte jeg på døra, og vips kom planta som bestilt!

Jeg går noen år tilbake i tid. Dette var tidlig på 80 tallet. Min eks. og jeg var i gang med å bygge hus. Vi hadde ikke telefontilførsel, måtte derfor låne bilen til samboeren, en liten rød golf, for så å ringe fra en telefonkiosk i sentrum. På kjøreturen ned sa min ”indre stemme” til meg: Snu, det kommer til å skje en ”krasj” med bilen!

Denne stemmen ignorerte jeg og visste ikke helt om det bare var meg selv som tullet. Jeg fortsatte min lille tur ned til telefonkiosken, parkerte og tok telefonsamtalen. Satt meg så inn i bilen, for å snu. Her var det god oversikt tenkte jeg, og ikke en bil i nærmeste omkrets! Det som skjedde var følgende: I det jeg skulle til å rygge bilen sa det PANG! Jeg krasjet med en murblomster-krukke og laget en stor bulk på venstre side.

Prøver å finne ord og forklaringer på en del hendelser som jeg har opplevd. Hva er dette for noe?

For å ta det siste først. Min far var blitt alvorlig syk, og havnet først på sykehuset, så på sykehjemmet. Han hadde kreft, som hadde spredd seg i hele kroppen. Dette visste vi lite om i forkant.

Det jeg observerte i juli et par mnd i forkant, var en voldsom aggresjon, for bagateller og ingenting. Trøsten var at jeg ikke tok det innover meg, for ved et ”blikk” så jeg øyet hans var i dobbelt størrelse, og jeg så at mannen var syk… veldig syk og i ubalanse.

Vi var kommet til sept mnd og planen var at mor og far skulle få flytte inn i nyoppusset leilighet i Aukraveien. Det forunderlige var at far ”roste” denne leilighet opp i skyene, og sa til meg noen måneder i forkant med tårer i øynene: "Nå må mor få komme hjem til barndomshjemmet sitt, ”røttene” sine." han nevnte ikke seg selv.

Det ble flytting men vi lot far delta minst mulig for jeg følte og så at han ikke fungerte som normalt men virket fjern og slapp. Denne helga sa jeg til Dag: "Mor skal flytte inn, men far skal på Gamlehjemmet." Hvordan kunne jeg uttale meg slik? Det var brutalt sagt.

For å si det kort, han fikk to netter hjemme i Aukraveien, så rett på Sykehuset i fire uker. Der fikk han stilt diagnosen ondartet kreft. Han selv følte seg ikke syk, før helt på slutten. Da fikk han to uker på Gamlehjemmet, og døde.

Jeg fikk noen gode ord av far helt på slutten, og som jeg sent vil glemme: "Du er min aller beste venn, takk for all kjærlighet!".

I etterkant skriver jeg denne fortellingen: Lørdag 29 oktober. (seks dager før far døde) Denne lørdagskvelden skulle vel brukes litt annerledes enn det jeg hadde tenkt . Hadde planer om å treffe noen venninner, men fikk ikke ro for det. Jeg satt i ”godstolen” og følte sterkt at jeg måtte ringe tante. Hun er søster av far, 83 år gammel og dårlig til beins. Så tenkt så gjort. Det jeg ikke visste, var at tante satt med telefonen i hånda, og skulle ringe meg for å spørre om vi kunne kjøre henne til sin bror! Dette viste seg i etterkant å være det siste besøk.