1 febr 2009. Jeg var ute på dans denne helga. Masse folk og god musikk å svinge seg til.
En liten ”snever, rar mann” sitter rett over bordet, men han ser bort.
Denne rare lille, karen, dukker senere opp på kvelden, ved baren. Jeg ble stående ved siden av ham.
Så tar han ordet, og prater til meg. Jeg forteller ham at jeg har to gutter. Så ser på meg og forteller at han har bare ei jente. Han ser ned og litt bort.
Jeg kjente heller ikke til han eller dattera, men idet jeg sitter der, jobber underbevisstheten min, og jeg sier: Du har det ikke særlig bra med dattera di, du har i gjenomgått mye med henne…….så ser han med store øyne på meg, og spør:” Hvordan vet du det?
Jeg kjenner dere ikke, sier jeg, men noe sier meg at du ikke må gi henne opp, en dag vil hun forstå. Du har kjempet mye for henne, hun vil modnes, men det tar tid.”

Så ropte noen på meg, og likte tydelig ikke at jeg ofret, denne personen oppmerksomhet.
I det jeg reiser meg opp for å gå, snur han seg, og sier: ” Dette er noe av det rareste, jeg har opplevd. Det var rart for meg også, for ikke kjente jeg verken han, eller dattera!


This entry was posted on 18:29 and is filed under . You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

0 kommentarer: